[vc_row][vc_column][ultimate_heading main_heading=»I baksetet på min fars 1958 Pontiac Chieftain» margin_design_tab_text=»»][/ultimate_heading][vc_column_text css=»»]
Undertegnede fikk sitt første møte med countrymusikken i tidlig alder, midt på åttitallet. Jeg var vel seks-sju år gammel. Det var i baksetet på min fars 1958 Pontiac Chieftain. Formidlingen foregikk via 8-spor. «Eight-track cartridges» med Waylon Jennings`versjon av “Love Of The Common People” og Lynn Anderson sin “Rose Garden”. Det er de to jeg husker best, og som gjorde at jeg bet på kroken. Skikkelig! Jeg hadde allerede sett John Wayne spille helten i gamle westerns på TV, cowboyfilmer var det helt store. Og da jeg hadde fått lov til å være våken til langt over sengetid for å se ferdig fredagsfilmen så måtte jeg bare få være oppe bittelitt til, så jeg rakk å få spent på meg beltet med kruttlapp-pistolen, og trukket hatten med snor under haka godt nedover ørene slik at jeg kunne stå foran speilet og drømme meg litt bort, bort til «over there». Jeg var ikke like heftig som John Wayne eller Clint Eastwood, men det var nesten…..herregud så tøft! Og da jeg for første gang lyttet til ei countrylåt kjente jeg på den samme følelsen.
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][ultimate_heading main_heading=»Smugkjøp av «The Essential Buck Owens»» margin_design_tab_text=»»][/ultimate_heading][vc_column_text css=»»]
Tida gikk, og jeg oppdaget stadig nye countryartister. Da vi tok bussen etter ungdomsskolen for å reise til byen, Rilla Platebar i Hamar, for å kjøpe det siste og beste i CD-hylla så skulle de andre ha Ugly Kid Joe eller Metallica. Jeg latet som det var fett, men kjøpte i smug «The Essential Buck Owens». Det gikk fint det, helt vi startet band og jeg fortalte at jeg egentlig ville spille country, og foreslo at vi skulle prøve oss på «Act Naturally». Da var det gjort, mobbingen var et faktum. Bandet ble nedlagt. Det var ikke innafor å like country. Jeg brydde meg ikke, jeg var hekta. Det gav meg noe, det satte i gang følelser. De følelsene kommer fortsatt, nesten 40 år senere, gjennom et liv preget av et nikk i hatten til den amerikanske drømmen, utlevd på bygda i gamle Norge.
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][ultimate_heading main_heading=»Outlaw-country, med Waylon og Willy i spissen» margin_design_tab_text=»»][/ultimate_heading][vc_column_text css=»»]
Glatte produksjoner sier noen, overprodusert. The Nashville sound er et uttrykk som blir brukt. Særlig på 50- og 60-tallet ble produksjonene styrt med jernhånd fra musikkindustrien, og de samme produsentene ble satt til å produsere låter fra de samme låtskriverne igjen og igjen. Det var slik det ble en industri. Artistene var prisgitt industrien, og måtte i stor grad gjøre som de fikk beskjed om dersom de ville bli stjerner. Og stjerner ble de. Det låter jo fantastisk det meste av det, spør du meg. Billy Sherill, Chet Atkins og en håndfull andre produsenter fikk styre det som skjedde i studioene på Music Row.
Så kom de lovløse……da Tompall Glaser åpnet døra i studioet sitt «Hillbilly Central» for de som etter hvert hadde blitt såpass rufsete i kantene at tålmodigheten hos de store plateselskapene var oppbrukt, oppstod det som er omtalt som outlaw-country, med Waylon Jennings og Willy Nelson i spissen. Willy hadde flyttet til Austin i Texas og gitt opp Nashville, og Waylon var lei av ikke kunne få utfolde musikken med sin egen kreativitet. Som han skrev i biografien sin;
“For us, ‘outlaw’ meant standing up for your rights, your own way of doing things. It felt like a different music, and outlaw was as good a description as any.”
Dette uttrykket ble festet på tape i 1974 og albumet fikk navnet «This Time». Flere kastet seg på bølgen, og «the outlaw movement» var etablert. Denne opplevelsen av å «miste» seg og sin egen kreativitet i prosessen har jeg selv opplevd, de to første albumene som er innspilt i Nashville med produsent ble på en måte ikke slik jeg hadde tenkt i forkant. Ikke nødvendigvis i negativ forstand, bare annerledes. Men jeg hadde heller ikke erfaringen som ville vært nødvendig for å sy sammen disse albumene i Nashville, så det var en utrolig reise, med en bratt læringskurve. Og nettopp derfor har jeg kunnet produsere det tredje albumet selv, og samtidig beholde min kreativitet og identitet i det. Det føles fantastisk, og jeg har Nashville å takke for kunnskapen og inspirasjonen.
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][ultimate_heading main_heading=»Hvor kommer alle cowboyene fra?» margin_design_tab_text=»»][/ultimate_heading][vc_column_text css=»»]
I dag ser mange tilbake til 60- og 70-tallet og tenker at dette var det som var ekte country. Det som kommer fra Nashville i dag har ingenting med country å gjøre, er meninger som deles. Men, om man sammenlikner de første innspillingene til A.P Carter fra slutten av 1920 tallet med Waylon Jennings sine utgivelser fra 70-tallet, så er det et hav av forskjell. Så kanskje dagens countrymusikk er en naturlig evolusjon av en bred sjanger elsket av mange? I dag er jo country både hipt og stuerent. Det var det ikke blant mine klassekamerater på ungdomsskolen, i 1992!
Lillebjørn Nilsen lurte en gang på åttitallet, da de norske countryartistene dro til Nashville. «Hvor kommer alle cowboyene fra?» Kanskje svaret er enkelt, de kommer fra en følelse…. Tom T. Hall sa det best i låta «Country Is»:
«Country is all in your mind, country is all in your heart»
For meg er det iallefall slik, og slik har det vært så lenge jeg kan huske.
Folks, keep it country!
[/vc_column_text][/vc_column][vc_column][vc_video link=»https://youtu.be/RB8bSfZH7Bg?si=ygDsvDwi5TAguXmp» align=»center» css=»»][/vc_column][/vc_row]
