I baksetet på min fars 1958 Pontiac Chieftain

Undertegnede fikk sitt første møte med countrymusikken i tidlig alder, midt på åttitallet. Jeg var vel seks–sju år gammel. Det var i baksetet på min fars 1958 Pontiac Chieftain. Formidlingen foregikk via 8-spor – «Eight-track cartridges» – med Waylon Jennings sin versjon av “Love Of The Common People” og Lynn Anderson sin “Rose Garden”. Det er de to jeg husker best, og som gjorde at jeg bet på kroken. Skikkelig!

Jeg hadde allerede sett John Wayne spille helten i gamle westernfilmer på TV, og cowboyfilmer var det helt store. Når jeg fikk lov til å være våken til langt over sengetid for å se ferdig fredagsfilmen, måtte jeg bare få være oppe litt til – så jeg rakk å spenne på meg beltet med kruttlapp-pistol og trekke hatten godt nedover ørene. Der sto jeg foran speilet og drømte meg bort til «over there». Jeg var ikke like heftig som John Wayne eller Clint Eastwood, men nesten… herregud så tøft! Og da jeg for første gang hørte ei countrylåt, kjente jeg på den samme følelsen.

Smugkjøp av «The Essential Buck Owens»

Tida gikk, og jeg oppdaget stadig nye countryartister. Da vi tok bussen etter ungdomsskolen for å reise til byen – Rilla Platebar i Hamar – for å kjøpe det siste og beste i CD-hylla, skulle de andre ha Ugly Kid Joe eller Metallica. Jeg latet som det var fett, men kjøpte i smug “The Essential Buck Owens”.

Det gikk fint det – helt til vi startet band, og jeg fortalte at jeg egentlig ville spille country og foreslo at vi skulle prøve oss på “Act Naturally”. Da var det gjort, mobbingen var et faktum. Bandet ble oppløst. Det var ikke innafor å like country. Jeg brydde meg ikke – jeg var hekta. Countrymusikken gav meg noe. Den satte i gang følelser. De følelsene kommer fortsatt, nesten 40 år senere, gjennom et liv preget av et nikk i hatten til den amerikanske drømmen – utlevd på bygda i gamle Norge.

Outlaw-country, med Waylon og Willie i spissen

“Glatte produksjoner,” sier noen. Overprodusert. The Nashville Sound er et uttrykk som ofte brukes. Særlig på 50- og 60-tallet ble produksjonene styrt med jernhånd fra musikkindustrien, og de samme produsentene ble satt til å produsere låter fra de samme låtskriverne igjen og igjen. Det var slik det ble en industri. Artistene var prisgitt systemet, og måtte i stor grad gjøre som de fikk beskjed om dersom de ville bli stjerner. Og stjerner ble de. Det meste låter jo fantastisk, spør du meg. Billy Sherrill, Chet Atkins og en håndfull andre produsenter fikk styre det som skjedde på Music Row.

Så kom de lovløse. Da Tompall Glaser åpnet dørene til studioet sitt “Hillbilly Central” for artister som var lei av å bli kontrollert av plateselskapene, oppstod det som senere ble kjent som outlaw-country – med Waylon Jennings og Willie Nelson i spissen. Willie hadde flyttet til Austin i Texas og gitt opp Nashville, mens Waylon var lei av å ikke få utfolde musikken sin slik han ønsket.

“For us, ‘outlaw’ meant standing up for your rights, your own way of doing things. It felt like a different music, and outlaw was as good a description as any.”
– Waylon Jennings

Dette uttrykket ble festet på tape i 1974, og albumet fikk navnet “This Time”. Flere kastet seg på bølgen, og the outlaw movement var etablert.

Denne opplevelsen av å miste seg selv og sin egen kreativitet i prosessen har jeg selv kjent på. De to første albumene mine, spilt inn i Nashville med produsent, ble ikke helt slik jeg hadde sett for meg – ikke negativt, bare annerledes. Jeg hadde heller ikke erfaringen som trengtes for å sy sammen disse albumene. Det ble en utrolig reise, med en bratt læringskurve. Nettopp derfor kunne jeg produsere mitt tredje album selv – og samtidig beholde min kreativitet og identitet. Det føles fantastisk, og jeg har Nashville å takke for kunnskapen og inspirasjonen.

Hvor kommer alle cowboyene fra?

I dag ser mange tilbake på 60- og 70-tallet og tenker at det var ekte country. Noen hevder at det som kommer fra Nashville nå ikke har noe med country å gjøre. Men sammenligner man de første innspillingene til A.P. Carter fra slutten av 1920-tallet med Waylon Jennings sine utgivelser fra 70-tallet, er forskjellen enorm. Kanskje dagens countrymusikk rett og slett er en naturlig evolusjon av en bred sjanger elsket av mange?

I dag er jo country både hipt og stuerent. Det var det ikke blant mine klassekamerater på ungdomsskolen i 1992!

Lillebjørn Nilsen lurte en gang på åttitallet, da de norske countryartistene dro til Nashville: «Hvor kommer alle cowboyene fra?» Kanskje svaret er enkelt – de kommer fra en følelse. Tom T. Hall sa det best i låta “Country Is”: