For noen år siden hadde Doug Seegers fra Nashville aldri vært på «avreise utland». Nå tar reiser en stor del av tiden. Passfotoet er av en tannløs, sliten mann.
Møtet med den tidligere hjemløse Doug Seegers’ «Going Down To The River«, en vakker folkblues, er ekte nok. Noen ble først kjent med ham på Oslo Spektrum under Country to Country festivalen i mars 2015, andre nyter en hel gratiskonsert mens de går forbi The Little Pantry, stedet for hjemløse i Nashville – eller sittende utenfor The Grand Ole Opry, der han alltid drømte om å spille – og endelig oppnådde. Men han kan like gjerne påtreffes på Karl Johan.
Doug spretter små-dansende ut på enhver scene, spenstig – og rusfri siden et år tilbake – veksler han mellom gatesang og store scener uten synlig problem. Stemmen har den ettertraktede «tåren», ikke påtatt, men en følge av et tøft liv. Han oppleves ekte fordi han synger om sitt liv, men han har rett, det meste er country – Jihaa! -og nabolandet er inne i en countrysvermeri takket være den andre «kvinnen i hans liv«, svenske Jill Johnson.
Dokumentaren om Doug ruller opp en historie som begynte med turnéliv, først med venner, deretter med mannen som skulle bli nr. 68 på Rolling Stones liste over verdens 100 beste gitarister. Buddy Miller er et kjent navn i countrykretser, blant annet for samarbeidet med ikoner som Robert Plant og Alison Krauss. Doug selv fant inspirasjon i farens platesamling der han fant Hank Williams og senere Gram Parsons og Al Perkins – og selvsagt Emmylou Harris som deltar på låta «She«. Doug er en habil låtskriver, men venner forteller at han ikke har mye tro på seg selv. Dette bekrefter han i vår samtale med han;
– «Jeg har bare skrevet en liten sang og det viser seg at folk liker den …Jeg er ingen stor låtskriver.»
Eventyret begynte altså da country/popartisten Jill Johnson fra Sverige reiste til Nashville og leide seg et hus med en porch – en veranda – for å spille inn et musikkprogram og gi seerne noe å tygge på. Hun lyktes over alt forventning, en selvkomponert blues «Down to the River» treffer Jill og Weeping Willows vokalist Magnus Carlson som ei kule, noe som ble et gripende tv-øyeblikk og som sendte den tidligere møbelsnekkeren og hjemløse gatesangeren til topps på listene, til Sverige – og et lite besøk i Oslo. Her satt han, ulastelig kledd, inkognito på Karl Johan med åpen gitarkasse etter en opptreden på bluesklubben i Grensen dagen før. Ingen av de forbipasserende visste at han nettopp hadde utgitt et album med egne sanger sammen med gjesteartistene Emmylou Harris og gitaristen Jerry Miller, en annen Miller, som reiser med ham på turne.
– Sound Emporium er et av Nashvilles klassiske studio med musikere av en standard som Doug knappest har våget å drømme om å møte, enda mindre spille inn i.Han viser ingen overdreven respekt for verken musikere, produsenten Will Kimbrough eller der uvante miljøer han befinner sig i, forteller Håkan Olsson fra plateselskaper og konsertarrangøren Rootsy.
Innspillingen tok tre dager
-Jeg gjør dette for Stacy, sier Doug. Stacy Downley driver et sted for rusmisbrukere og hjemløse, The Little Pantry, og er den reneste Mor Theresa i Dougs øyne.- Jeg ville gjøre henne stolt, sier han mens vi går side om side ned Karl Johans Gate.
Eventyret
Synet av en grånet Doug, med gummistøvler og baseballcapsen bak fram, får Håkan fra Rootsy til å tenke: Woody Guthrie er tilbake! Tre måneder senere har Doug opptrådt på Skansen, på store festivaler med artister som Neil Young og blitt intervjuet på radio. Unge Ellen Sundberg som turnerte med ham i Sverige, røper i et intervju at det ikke bare har vært lett.
– Han er glemsk og kanskje ikke helt enkel å ha med å gjøre. Men vi har hatt mye more. selv om han midt i sommer ble rammet av stormannsgalskap og ble litt diva. Men det gikk over og han ble like hyggelig som han var i starten.(op.se)
Når gebisset er på vei ut midt under et show, er hånden raskt på plass og man aner glimtet av et lite smil. Humoren er alltid nærværende. I dokumentaren skjuler han seg bak gitarkassen mens han tar ut gebisset og sier «Jeg synger bedre uten«. Garvede fengselsfugler får en tåre i øyekroken. Doug legger ikke skjul på at han selv har tilbrakt noen måneder bak murene.
I 2014 tok Doug et avhopp fra Sverigeturnéen til rundt 50 byer, daler og skur, for å spille På Buckleys Roots & Blues joint i Lille Grensen. Men det var nok på Karl Johan han trivdes best.
– Jeg kommer aldri til å slutte å spille på gata, sier mannen som gjerne setter seg på en sykkel med gitarkassa på ryggen og finner seg en ny benk i hver by.
Doug bor i Nashville – sønnen Jake i New York
Doug sitter i en hage med sine venner. Hatten skjuler ansiktet, men han sitter – som alltid – med sin gitar. Daglige opptredener med filmkamera på slep har satt spor. Han virker sliten. Dokumentaren «Etter Jills Veranda» har nettopp blitt sendt på svensk tv. Den ydmyke personen som har levd «The blues» har sluppet publikummet tettere inn på virkeligheten og slipper sønnen Jake til i et klipp. Her forteller han at kjøpte sin første gitar ved å selge narkotika.
Ble du litt ubekvem over faren din da?
– Nei, ikke over faren min men over situasjonen sier Jake som reiste over for å gjenforenes med sin far etter 7 år.
«Hvor lenge er det siden vi møttes? 5 år?» spør Doug.
«Det var i 2005 og du kom til New York for å finne meg», svarer Jake.
Dougs egen far satte ham på en bardisk og sang «Blue Suede Shoes» sammen da han var 4 år.
-Faren min forlot oss da jeg var 8, vi var «throw-away children» forteller Doug uoppfordret. – Ingen bør få kalle seg foreldre om de gjør noe sånt.
Han forteller hvorledes han reiste fra Nashville til New York og etterlyste sønnen på plakater.
– Jeg hadde trykket opp postere «WANTED» og reiste inn til byen for å sette dem opp. Jeg skrev «Jake, det er pappa. Hvor er du? Jeg leter etter deg!». Jag var som en dusørjeger, sier Doug med en tørr latter. Han har fortalt historien igjen og igjen til journalister.
– Vår familie har en historie med lite kontakt, sier Jake, men det var et smart trekk å sette opp plakater. Ithaca er ingen stor by.
Etter et par timer var de gjenforent.
Han ventet med å reise ut for å søke lykken som musiker til han hadde oppdratt og sørget for barna, forteller han.
– Jeg var 13, forteller Jake som nå er har passert 30.
I dokumentaren sier han at han på en måte føler at han har ofret faren sin for det som skjer nå.
Doug sier i dokumentaren «Vi har fremdeles ting å snakke om«.
I løpet av tre uker på turne i Sverige har Jake stått for platesalget til farens fans, en overvekt av godt voksne.
Ellen Sundberg synes det kunne bli litt for mye når 60 år gamle damer oppførte seg som tenåringer.
«Ibland var det helt sjukt, när det var som det kan bli med tonårstjejer och pojkband – fast med 60-åriga tanter och Doug Seegers.»
En annen form for fans var de som oppdaget at Doug ikke eide gitaren han spilte på. Under turneen fikk han en renovert Levin fra 1918. Calle Jonsson i Östervåla selger «gammelguror», håndbygde gitarer.
Doug, som er en verbal mann,vandrer i dokumentaren småsyngende rundt med sønnen, kikker på amerikanske glis og forteller «En sånn kjørte jeg og min venn Fred rundt i».
På tidlig 80-tall utgav han en skive med bandet Angels in Overdrive med sine kompiser Don, Joanne och Fred. Så skilte de veier. Don Rasmussen, steelgitarist, har fortalt historien til Smålands Country Club.
– Doug og jeg møttes første gang i en klubb der jeg opptrådte i 1972. Jeg sang en Merle Haggard-låt. Doug kom fram i pausen og fortalte at også han digger Hag. har aldri latt seg imponere av penger eller velstand, sier den gamle kompisen om det første møtet med Doug.
Venner fra Isplip High school forteller at Doug er like ekte som han alltid har vært etter hjemkomsten fra Sverige. Vi har vært gode venner siden, Doug var for eksempel forlover da jeg giftet meg.
Etter bandforsøk som «Duke the Drifter» og «Angels in Overdrive» flyttet Doug til Austin, Texas med Buddy Miller.
Før Sverige-reisen, den første utenlandsreisen, hadde han kontakt med gamle venner igjen.
Buddy Miller forteller i CD-heftet om tiden med Doug «Du brydde deg ikke mye om hvor du levde, på en sofa hos en venn eller hos en kjæreste, om du var heldig«. Doug kalte seg selv en hobo, en omstreifer.
– Vi tilbrakte mye tid i baksetet på en lyseblå Ecoline Van, kjørende fra et lite spillested til det neste.
Vi hadde også mye «non-fun», sier Doug om den tiden.
Med gummistøvler over et dike opprettholder Doug Seegers myten om et fritt liv som hjemløs i dokumentaren.
«Mange vil si at dette livet ikke er et bra liv, men jeg kunne gått tilbake når som helst, uten at det hadde gjort meg noe», sier han.
Med seg på eventyret tok han felespilleren Babs Lamb, omtalt som «The hottest fiddler in Nashville«. Hun lærte faget av sin far som spilte det de kalte svensk felespill, noe som ikke var populært hos musikklæreren hennes. Med utgivelsen «Swedish Design» gikk det riktig bra og hun elsket å stå på scenen i Spektrum med storskjerm bak seg under Country to Country.
Nå har virkeligheten oversteget forventningene til begge. Doug har stått på scenen til Ryman Auditorium i Nashville. Dette var den største drømmen hans, at han en gang skulle få opptre der der. Plateslipp i hjemlandet har det også blitt.
– Det eneste jeg bryr meg om nå er at mennesker hører på min musikk. Penger er roten til alt ondt, sier mannen som i mange år sov under Nashvilles broer og unnskylder seg idet han må ut på scenen – i Oslo Spektrum Arena.
Doug Seegers og Jill Johnsons CD “In Tandem” blir sluppet i mars 2015, mens singelen «Boulder to Birmingham» allerede er nr.2 på iTunes, samme dag som den ble sluppet.
Doug Seegers fakta:
- Douglas Seegers født 26.november 1951 i New York.
- Foreldrene var musikere.
- Utgav en single på 80-tallet
- «Going Down To The River» gikk rett til topps på Itunes og Sverigetoppen.
- Kommer ut med ny plate med Jill Johnson i 2015 «In Tandem»
- Han arbeidet ved Cliffs Cabinets i 10 år, noe som plasserer ham som hjemløs i 4 år dersom han hadde tak over hodet når han hadde jobb.
- Gikk på West Isplip High School – 69
- Han har en datter og en sønn.
Country4you Spotify Spilleliste Countryfestivalen Seljord 2016:
I juli 2016 spilte Doug Seegers under Countryfestivalen på Vinstra og Countryfestivalen i Seljord.
