Natalie, Martie og Emily kom inn til stor jubel, og eide scena før de hadde rukket å synge noe som helst. Endelig var Dixie Chicks i lille Norge!
Man tror man vet hvor talentfulle chicksene er, men det er når man ser dem live man skjønner hvor flinke de egentlig er, og hvor stort det er at de kommer til Skandinavia. Vokalen til Natalie Maines var fjellstø og imponerende, og søstrene Martie Maguire og Emily Robinson ga bandet det fantastiske flerstemte lydbildet de er kjent for. Det var imponerende å se de talentfulle musikerne bytte mellom fele, mandolin, dobro, banjo og gitar.
Vi fikk høre hit etter hit, stort sett i kronologisk rekkefølge. Det var en morsom vri på setlista, som lot publikum følge karrieren deres og hvordan de har forandret seg musikalsk. Både bandet og publikum koste seg helt tydelig, og allerede under andre låt, Wide Open Spaces, hørte man godt at det var mange fans i publikum. Å høre denne låta live, med koring fra hele Oslo Spektrum, var helt klart et av høydepunktene fra konserten. Men å peke på bare et par høydepunkter er umulig, for de kom tett.
Am I The Only One (Who’s Ever Felt This Way) fikk opp energinivået både på scena og blant publikum, og Marties felespill var en fryd å se på. Under You Were Mine sang Natalie kraftfullt og likevel sårt, og det var et av de mest rørende øyeblikkene under konserten å høre henne synge om hvordan man skal kunne fortelle barna at faren deres har ombestemt seg.
Snart fikk vi høre Goodbye Earl, og den var det nok mange som hadde ventet på. Jeg vet ikke hvem som hadde det artigst av publikum og bandet mens vi sang låta om å drepe den voldelige ektemannen. Helt andre toner var det under Cowboy Take Me Away, der jeg som stod rett foran Martie Maguire igjen ble imponert av hennes feleferdigheter. Jeg fikk dessverre ikke med meg mye av Emilys opptreden siden hun var helt på andre siden av scena, men jeg er sikker på at de som stod nærmere henne ble imponert av hennes dobro- og banjospilling også, ikke minst under låta Sin Wagon. Den fikk opp tempoet og temperaturen, og låta ble framført til høylytt synging og klapping fra publikum. Praise the Lord and pass the ammunition!
Hvis man skulle anstrenge seg for å finne noe negativt med gårsdagens konsert, måtte det være at chicksene flyttet seg relativt lite rundt, slik at de som stod på de fremste radene bare så akkurat den eller de i bandet de stod nær. Men slik blir det gjerne i såpass store konsertlokaler.
Dixie Chicks er bandet som får alt til å høres bra ut, til og med da de coveret Miley Cyrus. Wrecking Ball passet bra på en konsert med et band som nesten fikk karrieren ødelagt av å stå for det de mener.
Vi fikk høre mange sanger fra albumet Taking the Long Way, blant annet The Long Way Round, Easy Silence, Lubbock or Leave It, I Like It, Silent House og Lullaby. Før de sang den sistnevnte låta, fortalte Natalie at de tre har ni barn til sammen, og at denne låta var til dem alle. Den milde låta om foreldres kjærlighet til barna sine fikk Spektrum til å føles som et bittelite, intimt konsertlokale.
Konserten nærmet seg dessverre slutten, men først fikk vi høre Travelin’ Soldier. Denne rørende, forferdelig triste balladen var en stor opplevelse å få høre live. Bandet levde seg virkelig inn i låta, og det var nok til å få gåsehud av. Not Ready To Make Nice var en selvsagt låt blant ekstranumrene, og den var en nytelse å høre på. Natalie synger sterkt og overbevisende om dødstruslene og hvor mye hun og de andre har betalt for å stå for det de mener. It’s too late to make it right, I probably wouldn’t if I could, synger de, og det er en av grunnene til at Dixie Chicks er så bra. De er autentiske, i tillegg til å være talentfulle og helt fantastiske live.